2.7.2021

INGEN Å TILKALLE: Flysykepleier Lars Reinsborg forteller om en arbeidshverdag hvor man er avhengig av å kunne stole på egne ferdigheter og internalisert kunnskap.
 
FOTO: Anders N. Marstrander 

Reinsborg er utdannet intensivsykepleier og har jobbet som flysykepleier i 15 år ved luftambulansens base på Gardermoen. Stillingen som flysykepleier på Gardermoen består i tillegg av vakter på intensiv/operasjon ved Oslo Universitetssykehus (OUS), samt vakter på intensivambulansen på Lørenskog. I tillegg utføres en del av jobben ved medisinsk koordineringssentral (MKA) for ambulanseflyene i Sør-Norge.

Det er viktig at flysykepleiere ikke bare jobber i ambulanseflyet. Da risikerer de å havne akterut på hva som er gjeldende pasientbehandling. Nye rutiner eller nytt utstyr introduseres på sykehusene, så arbeidstid der er viktig for å holde seg faglig oppdatert, noe Reinsborg selv også erfarer.

– Den gode miksen av ulike arbeidsmiljø og forskjellige typer arbeidsoppgaver opplever jeg å ha positive effekter. Ikke en arbeidsdag er lik, og jeg blir utfordret på et stort spenn av helsefaglige problemstillinger. Jeg opplever til stadighet at erfaring fra én arena viser seg nyttig i en helt annen setting, så jeg mener helt klart at denne oppdelingen av arbeidstiden min er et gode, redegjør Reinsborg.

Ønsket en ekstra utfordring
Reinsborg var ferdig utdannet i 1999 fra Sykepleierhøgskolen i Levanger. Han ble oppmerksom på muligheten for å utøve yrket sitt tusenvis av meter over bakken allerede i studietiden. For å jobbe som flysykepleier må man ha videreutdanning som intensiv- eller anestesisykepleier, og deretter minimum 2 års praksis som spesialsykepleier. Reinsborg ble uteksaminert som intensivsykepleier i 2003 fra Høgskolen i Akershus, og startet å jobbe som flysykepleier i 2006.

– Det å jobbe som flysykepleier krever noe ekstra av deg som det rett og slett ikke er mulig å få erfaring med som intensivsykepleier inne på sykehus. Nede på landjorda kan du stort sett alltid tilkalle ekstra hjelp ved komplikasjoner. Eller du kan, i større grad, erstatte utstyr eller medisinsk materiell som ikke fungerer eller som har blitt forlagt. Slik er det ikke i et ambulansefly. Planlegging og orden, samt god medisinsk handlekraft og trygghet på egen kompetanse er avgjørende for å gi pasienten den beste medisinske oppfølgingen denne skal ha, understreker Reinsborg.

Mengdetrening i stresshåndtering
Flysykepleierne i Luftambulansetjenesten er ofte den eneste med medisinskfaglig bakgrunn ombord under transport av pasienter i ambulansefly.

– Det betyr at man må lære seg å håndtere stress på gode måter. Å ha fullt ansvar for pasienten kan tidvis bli krevende. Særlig dersom det skjer noe uforutsett. Mye avhjelpes av god planlegging, men like viktig er det å kunne improvisere, og å kunne ta gjennomtenkte avgjørelser basert på et stort informasjonstilfang på kort tid, poengterer Reinsborg.

Klar tale, ja takk
En annen egenskap flysykepleieren trekker frem som viktig i stressede situasjoner, er god og entydig kommunikasjon. Først og fremst er den evnen utslagsgivende for å sikre effektiv dialog med pilotene. I løpet av et oppdrag er det mange aspekter som skal avklares flysykepleier og piloter imellom. Daglig leder i Babcock Norge, Ronny Repvik, støtter Reinsborg i hvor viktig god kommunikasjon er i samarbeidet mellom disse to yrkesgruppene.

– Våre piloter opplever flysykepleierne som både tydelige og ryddige. De opptrer veloverveid, samtidig er de også løsningsorienterte. Men fremfor alt er hver og en av dem drivende dyktig i sin utførelse av tjenesten. Vi føler oss enormt privilegerte som får samarbeide med så utrolig flinke folk til det beste for pasientene. Flysykepleiernes innsats og kunnskap er uten tvil en av de viktigste komponentene for å oppnå god og trygg pasienttransport, understreker Ronny Repvik.

Mer jevnstilte
De aller sykeste pasientene planlegges med legefølge om bord. I Sør-Norge, hvor Reinsborg har sin flybase, så gjelder det cirka 25% av pasientene. Det stilles store krav til de legene som blir plukket ut til å følge pasienter under flytransport. Kun leger som har god prehospital erfaring, og som selv ønsker slik tjeneste kvalifiserer.

Reinsborg forklarer at overgangen fra å utøve yrket sitt på et sykehus til et ambulansefly er stor. En flink lege inne på sykehus er ikke nødvendigvis det når sykestua plutselig befinner seg tusenvis av meter over bakken. Som flysykepleier er han sitt ansvar bevisst med å bistå legen slik at hen får brukt spesialiseringen sin på en god måte til pasientens beste. 

Likevel opplever Reinsborg at høyt der oppe i den knallgule livredderen er rollene som sykepleier og lege mer jevnbyrdige enn på sykehuset. Legen har det medisinske ansvaret for pasienten når han eller hun er med, men vi er i enda større grad avhengig av å fungere godt i team, siden det kun er oss to bak i kabinen sammen med pasienten, forklarer han. – Samarbeidet er ofte veldig godt inne på sykehuset også, men kanskje det er enda litt bedre i Luftambulansen. Der er det avgjørende at vi evner å spille hverandre gode, fordi vi har ingen andre å spille på i 25 000 fots høyde, uttaler Reinsborg.

Opplæring under utvikling
Det er imidlertid ett punkt hvor Reinsborg mener Luftambulansetjenesten har et forbedringspotensial. Enn så lenge er fortsatt ikke et standardisert oppsett for opplæring og trening av flysykepleiere ordentlig på plass. Med tanke på hvor krevende jobben som flysykepleier er, og hvilket ansvar som hviler på hver og en av dem under samtlige pasienttransporter, så mener Reinsborg at det er på høy tid at dette kommer inn i mer ordnede forhold.

Opplæringsanvarlig i Babcock, Anders N. Marstrander, er enig med Reinsborg.

– Det er stadig flere som deler dette synspunktet. Seneste i våres ble det også bekreftet i en spørreundersøkelse blant flysykepleiere og leger, initiert av Babcock. Blant de spurte flysykepleierne svarte 71% at de mente det var veldig viktig og 24% svarte at det var viktig at flysykepleiertreningen blir standardisert for alle, redegjør Marstrander.

I samarbeid med LAT HF, Sykepleierforbundet og Helseforetakene er Babcock og flysykepleierne i god gang med å utarbeide et opplegg for hvordan en slik standardisert opplæring og trening kan se ut. Parallelt har LAT HF revidert sin standard og krav til trening av luftambulansepersonell for å understøtte prosjektet.  

Videre kan Marstrander bekrefte at prosjektet har fått positiv respons på sin søknad til Stiftelsen norsk luftambulanse (SNLA) som nå nylig har bevilget midler øremerket Medisinsk teknisk utstyr (MTU) til bruk under trening av flysykepleierne, samt oppgradering av kabintreneren og anskaffelse av AHLR-dukker (voksen og barn). Marstrander forklarer at det som står sentralt i jobben med å utbedre opplæring og trening av flysykepleierne, er å gi dem anledning til å trene under forhold med en klart høyere grad av realisme enn det som har vært mulig til nå.

– Det er veldig bra at oppsettet for opplæring og trening nå er i endring. Det vil gi oss som flysykepleiere ytterligere trygghet i utøvelse av jobben, som igjen vil gi en enda bedre tjeneste for pasientene, sier Reinsborg.

Hårete mål for pasienttransporten
Skadde eller syke pasienter som ikke kan få nødvendig medisinsk behandling nær der de er kan kvalifisere til å bli fraktet med ambulansefly. Til tross for både dyktige piloter og flysykepleiere, så vil en slik transport alltid innebære en økt risiko sammenlignet med pasienter som kan fullføre behandlingen sin på stedet. – Målet med all pasienttransport i mine øyne er at pasienten ikke skal bli i dårligere forfatning av å bli transportert. Kanskje heller bedre. Det er litt ‘hårete’, men ‘hårete’ mål må vi få lov å ha, tenker jeg, avslutter Lars Reinsborg.